Kjerstis Astads fadderbarn bor i Chimacho i Guatemala. Her kan du se bilder fra besøket:


Jeg ble veldig overrasket da vi kom frem: alle menneskene fra området hvor Maria-Elena bor hadde kommet for å ønske meg velkommen. Jeg tok runden og hilste på alle og var glad jeg kunne spansk.


Det var veldig spesielt å hilse på Maria-Elena for første gang. Hun var nok litt sjenert og måtte holde mamma Simona i hånden mens vi snakket sammen.


Vi hadde kjørt langt på små kronglete veier for å komme til Chimacho, men det viste seg at vi fortsatt ikke var fremme når bilen stoppet, og det tok oss enda 20 minutter å komme til huset hvor Maria-ELena og familien bodde. Jeg gikk sammen med familie, venner og naboer og hunder og katter på lang lang rekke, selv de minste barna stabbet i vei på den smale og bratte stien som førte til huset til Maria-Elena.


Familiens spisested.


Måltidet var et samarbeidsprosjekt mellom venner og familie, og kjøkkenet var fullt av damer som stod og lagde mat. Jeg ble med og lærte å lage tortillas (en lefse som brukes som tilbehør til nesten alle måltider i Guatemala). Dette skapte stor latter mellom alle kokkene for jeg var helt utrolig klossete og måtte pent sette meg og se på istedet. Siden jeg var hedersgjest fikk jeg et kyllinglår som jeg kunne spise mens vi ventet på maten.


Før jeg tok farvel med Maria-Elena og familien ga jeg henne en liten gave. Hun ventet spent mens jeg leste kortet høyt.

 
Da det var på tide å dra hjem, fulgte hele familien meg tilbake til bilen. Det var utrolig fint å få gå og snakke med dem etter besøket. De hadde vært så utrolig vennlige og gjestfrie at jeg nesten følte meg litt ille til mote. Det var en utrolig spesiell og fin opplevelse.

Besøket meg både glad og trist, fornøyd og oppgitt, og mektig og maktesløs. Alle disse følelsene kom på en gang. Jeg ble glad fordi dette er mennesker som har fått muligheten til å få hjelp, trist fordi de ikke får hjelp nok. Jeg ble fornøyd med alt Plan får til og oppgitt over det som går for sakte. Jeg følte meg mektig fordi jeg kan hjelpe og maktesløs fordi jeg ikke kan hjelpe alle.

Men mest av alt følte jeg meg heldig fordi jeg har muligheten til å bidra til at Maria-Elena får et bedre liv og rørt over hvor takknemlige og glade alle disse menneskene var for at jeg er med på å bedre deres hverdag, og for at jeg besøkte dem.