Fra 1991 til 2001 herjet borgerkrig Sierra Leone, og landets innbyggere ble hardt rammet under den voldsomme krigen. Landet er fortsatt sterkt preget av disse årene, og blir i dag regnet som verdens fattigste nasjon.

Jan Sæterli har besøkt landet fem ganger, og har i en kortere periode i 2007 arbeidet som engelsklærer ved en skole i byen Moyamba. Det er hans egne dagboknotater fra denne perioden som utgjør den røde tråden i boka.

Hva handler boken din om?

– Boken er en personlig beskrivelse av menneskelige skjebner og hendelser, og om landets framtidsutsikter. Selv om menneskene i Sierra Leone har en grunnholdning som er optimistisk, er det mange som sliter og mangler håp for framtiden. Likevel er jeg imponert over hvordan de klarer å skape en vei og håndtere hverdagen. Landet ligger helt nederst av 177 land på FNs levekårsindeks, og to tredjedeler av innbyggerne lever for under 1 dollar dagen. Det er stor kontrast til slik vi lever i Norge.

Hvorfor akkurat Sierra Leone?

– Det var helt tilfeldig. Jeg meldte meg til Plan som frilansjournalist i 2002, og i juni samme år ble jeg med på en reise til Sierra Leone i forbindelse med Operasjon dagsverk. Her samlet jeg informasjon om barn og unges levekår etter årene med borgerkrig. I 2003 og 2005 dro jeg tilbake, også i regi av Plan, i 2005 til landsbyen Mabayo sammen med Lucky Næroset.

Hva mener du er den største utfordringen til menneskene du har møtt under dine besøk?

– De har så mange utfordringer, men den største må være å få nok mat. Dessverre har situasjonen forverret seg med finanskrisa og matvarekrisa den siste tida, og mange familier har blitt tvunget til å gå ned fra to til ett måltid om dagen. Det er ikke uvanlig at mange barn kommer på skolen uten å ha spist, noe som gjør at de blir fort slappe og ofte sovner. I varme og overfylte klasserom, med mellom 50 og 70 elever, er forutsetningene for læring dessverre lite gunstige.

Hva fascinerer deg mest ved Sierra Leone?

– Menneskene og landet. Men mest menneskene. De har et jevnt godt humør, tross sine vanskeligheter, og en grunnholdning av optimisme og framtidshåp.

Hva er den største trusselen for landet?

– Jeg vil heller kalle det utfordringer, mange utfordringer, og mat er nok den aller største. Men en trussel vil jeg si er den store gruppen arbeidsløse ungdommer. Arbeidsledigheten for ungdom er på over 60 prosent. Uten jobb og framtidsutsikter havner de lett på feil side i samfunnet. Jeg var selv vitne til et sammenstøt mellom to ungdomsgrupper i Freetown under mitt siste besøk, i mars i år.

Hva tror du nordmenn flest ville blitt overrasket over i Sierra Leone?

– Eventyrlige strender! De har et eget uttrykk som sier at strendene er ”untouched by human feet”. Om ikke alle strendene er direkte urørte har landet i alle fall et stort potensial i naturressurser og turisme, og kan tjene store penger på fremtidig reise- og handelsnæring.

Hvordan kan vi i Norge bidra positivt for utviklingen i Sierra Leone?

– Menneskene må få hjelp slik at de får ta del i sine egne naturressurser. Korrupsjon er utbredt og et stort problem. Videre må vi hjelpe med å styrke jenters rettigheter. Det har etter skifte av regjering i 2007 blitt gjeninnført skoleavgift, og når det er knapt med penger er det som oftest jentene som først mister skoleplassen.

Og hvordan har ditt møte med Plan i Sierra Leone vært?

– Veldig bra! Jeg har sett mange av Plans prosjekter på nært hold og kan fortelle at det gjøres en fantastisk jobb ute i felt. De ansatte jobber hardt og målrettet innen helse og utdanning. Plan har en høy stjerne blant menneskene i landet.

Se innslag fra NRK Østnytt med Jan Sæterli.

Her kan du kjøpe boken "Glimt fra Sierra Leone".